Våt isolering er like ubrukelig som en våt ullgenser om vinteren. Den beskytter ikke anlegget mot hverken energitap eller korrosjon. En studie fra Fraunhofer Institutt for bygningsfysikk i Tyskland, har nå bekreftet at Armaflex isolasjonsmaterialer er beskytter svært godt mot fuktabsorbsjon. Cellegummiisolasjonen med lukkede celler sikrer også en langvarig energieffektivitet i tekniske systemer. Bruk av mineralullisolasjon på kalde rør kan dette medføre en uberegnelig risiko som kan føre til betydelige oppfølgingskostnader.
Kondens er isolasjonens største fiende
For teknisk isolering er kondens fiende nummer 1. Hvis det danner seg fukt på overflaten av rør, eller vanndamp trenger inn i isolasjonsmaterialet fra utsiden, så svikter isoleringssystemet. Det skremmende med fuktinntrenging og kondens er at prosessene er usynlige. Kondens oppstår under isolasjonen på overflaten av røret. Feil på isoleringsystemet blir ofte først oppdaget når materialet er så fuktig at det drypper fra himlinger eller når det dannes is på rørene.
Konsekvenser av våt isolasjon:
- Økt energitap
- Korrosjon under isolasjonen
- Muggvekst
- Høye reparasjons- og oppfølgingskostnader
Isoleringseffekten avtar raskt og materialet mister til slutt sin funksjon. Så når man velger et isoleringssystem, er nøkkelspørsmålet hvor godt det er beskyttet mot fuktabsorbsjon.
Isolasjonsmaterialer i en uavhengig test
For å studere fuktopptaks- og kondensegenskapene til forskjellige isolasjonsmaterialer, gjennomførte Fraunhofer Institutt for byggfysikk (Stuttgart) en vitenskapelig test på vegne av Armacell. Materialene som ble undersøkt var mineralull, PUR og cellegummi (FEF). Cellegummiisolasjon med en lukket cellestruktur har en “integrert” dampbrems og en diffusjonsmostanden som bygges opp celle på celle gjennom hele isolasjonstykkelsen. For mineralull- og PUR-isolasjon begrenses dampbremsen til en tynn aluminiums- eller PVC-folie. Under vanlige praktiske montasjeforhold er det nesten umulig å montere denne folien på en slik måte at man oppnår en tilstrekkelig diffusjonssperre. Rørklammere, bend, albuer, T-stykker, ventiler, fittings mm. er nesten aldri helt damptette.
For å simulere en realistisk skade på isolasjonssystemet, som normalt er hovedregelen i stedet for unntaket på en byggeplass, så laget man to små 5mm dype hull med diameter 5 mm inn i overflaten på tre av de seks prøvene. Testforholdene i klimakammeret ble med vilje valgt å være moderate med rør med en driftstemperatur på +20 °C. Omgivelsestemperaturen ble lagt på +35 °C og en relativ luftfuktighet på 55 %. Testen ble utført under disse forholdene i 33 dager.
Kondens på rørene
I løpet av denne relativt korte testperioden hadde det allerede samlet seg en betydelig fuktighet under både PUR- og mineralullisoleringen. Selv under disse moderate forholdene kunne ikke dampsperren hindre fuktabsorpsjon. Til sammenligning diffunderte ingen fuktighet inn i cellegummiisolasjonen og røroverflaten var tørr. Mens røret som var isolert med cellegummi ikke viste noe tegn på kondens etter 33 dager, feilet mineralullisoleringen som var med og uten skade allerede ved start av testen.
Langtidskonsekvenser av gjennomfukting
For å undersøke de langvarige effektene av fuktabsorbsjon, utførte Fraunhofer Institute beregninger ut fra disse resultatene og simulerte hvordan isolasjonsmaterialene oppfører seg over en antatt periode på ti år. Selv om varmeledningsevnen (λ) til cellegummien bare har økt med rundt 15 % etter ti år, er λ-verdien til mineralull 77 % høyere og PUR-isolasjonen er 150 % høyere. Varmeledningsevnen øker med hver volum-% fuktiinnhold og isolasjonseffekten forverres raskt. Konsekvensene er ikke bare jevnt stigende energitap over levetiden, men også en senking av overflatetemperaturen. Hvis overflatetemperaturen faller under duggpunktstemperaturen, så oppstår det kondens og risikoen for korrosjon øker.
Cellegummiisolasjon beskytter mot kondens
For å unngå kondens på røroverflaten og en økning i varmeledningsevnen over levetiden, er det viktig at isolasjonsmaterialet er beskyttet mot fuktabsorbsjon. Varmeledningsevnen som er oppgis for isolasjonsmaterialer må forstås som varmeledningsevnen når den er ny og tørr. Kun i kombinasjon med diffjsonsmotstanden kan den bestemme hvilket materiale som velges. Med andre ord er et isolasjonsmateriale med en lav “tørr λ-verdi” og lav diffusjonsmotstand et dårlig valg. Hvis isolasjonsmaterialet er helt gjennomvåt, er økningen i energiforbruket ofte det minste av problemene. Mugg, konstruksjonskader, som f.eks. på himlinger eller prosessforstyrrelser på grunn av vedlikeholdsarbeid og nedetid kan medføre store kostnader.
Ta ingen uberegnelig risiko
Ved å bruke isolasjonsmaterialer med åpen cellestruktur på kalde anlegg så tar rådgivere og installatører en stor risiko. Dette kan koste dyrt. Produsenter av mineralull fremhever for tiden at deres isolasjonsmaterialer er egnet for bruk på kalde anlegg. Selv om disse systemene eksplisitt markedsføres som kuldeisolasjonsmaterialer, er dette mineralullprodukter med en åpen cellestruktur belagt med en tynn aluminiumsfolie. Produsentens garantier endrer ikke det faktum at det er brukeren ved en klage må bevise at produktet ble installert riktig. I noen europeiske land er bruken av mineralull på kjølerørene sterkt begrenset. I Tyskland fastsetter DIN 4140 at det kun er tillatt dersom det er installert en dobbel mantel. I Belgia iht. standarden Typebestek/105, kan mineralull bare brukes på rør med høyere temperatur enn +13 °C. Kjøleisolasjonsmaterialer skal ha en lukket cellestruktur, høy diffusjonsmotstand og lav varmeledningsevne. Først da vil mulige diffusjonsprosesser bli permanent redusert til et minimum.
Tips: Se også Armacell`s nettsider (www.armacell.no) for mer utfyllende informasjon om temaet med risikoen for fuktabsorbsjon i isolasjonsmaterialer.
(Tekst: Armacell)